En våtdrakt er svært stram i halsen. Det samme gjelder rundt anklene. Dette for at vannet som strømmer inn i drakten skal varmes opp av kroppstemperaturen din, sånn at du ikke fryser ute på sjøen.
På land derimot er det ikke noe vann som skal varmes opp. Dermed dannes det kondens under neoprenen, som etter hvert vil gi en stikkende kløe (må ikke forveksles med skrivekløe).
Uro
I den tilstanden er det krevende å skrive godt. Du holder kanskje ut å sjekke mail og sende korte beskjeder, men der stopper det. Dette er ikke tiden for imponerende powerpointpresentasjoner eller rapportskriving.
Har du på deg våtdrakt, er det også store sjanser for at du bærer på en uro. Du vil ut i vannet igjen. Nå. Det er jo derfor du har iført deg neopren. Du vil surfe, kite eller windsurfe mens det fortsatt er vind og bølger.
Unntaket
Så var det unntaket. Og det er hvis du skal skrive om fornybare energi. Da kan våtdrakten være en katalysator. For ute på vannet har du kjent på kreftene i kulingen. Du er blitt revet og slitt i, følt hvordan kiten, selv i lite vind, løfter deg til værs og pusher deg fremover. Selvfølgelig må vi satse på vindkraft, tenker du. Særlig ute på havet. Jo lengere ut, jo bedre. Der er vinden stabil. Det har du selv erfart. Kraftigere kraft skal du lete lenge etter.
Vindstille
Men du har også opplevd vindstille dager, hvor du frustrert har sittet på stranden og ventet på en frisk bris. Da blir vindmøllene ubrukelige. Det kan også gi en aha-opplevelse. For da forstår du betydningen av å ha andre energikilder, som vannkraft, som på vindstille dager kan supplere med den energien samfunnsmaskineriet trenger for å gå rundt.
Klarsynt
Alt dette kan du notere ned mens du sitter der i en pause i våtdrakten din og svetter. Kort og konsist, for all del. Men med klarsynet som den stikkende følelsen under våtdrakten minner deg på, om at sol, vind og bølger kan brukes til mer enn lek og moro.