Jeg forlot kontoret og gikk ytterst på brygga for litt frisk luft. Der ble jeg stående å se på en mann som holdt på med seilbåten sin. Den var verken stor eller særlig imponerende. En helt vanlig seilbåt. Mannen var tidlig i trettiårene. Han hadde på seg slitte jeans og en t-skjorte med logo på. Han fiklet med noen knuter mens han stadig kikket utover mot Hovedøya, eller kanskje mot sundet mellom Hovedøya og Bygdøy, som man må gjennom for å komme seg til sjøs.
Jeg spurte han om han skulle ut å seile. Mannen nikket bekreftende. Det var noe nølende over ham. Som om dette med knutene bare var en utsettelse.
Skal du langt, spurte jeg. Ja, svarte mannen etter en liten pause. Jeg skal seile til Sør-Amerika.
Jeg ante en ørliten skjelving i stemmen hans. Så spennende sa jeg og mente det. Alene? Jeg så ingen andre i båten, men noen kunne jo skjule seg nede i kabinen. Ja, svarte mannen. Alene. Jeg er ikke så veldig god til å seile, og nå lurer jeg på hva jeg har begitt meg ut på. Men det er for sent å snu. Jeg har solgt alt jeg eide og kjøpt denne seilbåten, sa han.
Nok en gang skuet han utover sjøen. Det var en grå dag. Bare en liten bris fra øst. Dette er kanskje min siste dag i Norge på mange år, sa han mens han fortatte å løsne og stramme de samme knutene igjen og igjen. Jeg fornemmet dragkampen som foregikk inni han helt opp til benken hvor jeg satt. Ønsket om reise mot ønsket å bli.
Jeg tror jeg rusler bort og tar en siste kaffe og et rundstykke før jeg kaster loss, sa han og strammet knuten på tauet igjen. Jeg spurte hvor første etappe gikk. Drøbak, sa han. Jeg begynner litt forsiktig. God tur, sa jeg. Og lykke til. Takk, sa mannen og gikk i land.
Jeg spaserte tilbake til kontoret. Tenkte på mannen i seilbåten. At han stod på terskelen til noe ugjenkallelig. Noe definitivt. Han skulle løsne knutene sine og sette kursen for det ukjente. Jeg så han for meg, den slitte mannen i den slitte seilbåten, mellom bølgene, foran horisonten, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, før han kastet anker utenfor en karibisk øy. Brun og med solbleket hår, med jordomseilerens letthet og naturlige bevegelser i kroppen.
Da jeg var ferdig på kontoret for dagen gikk jeg av nysgjerrighet bortom brygga for å se om han fortsatt var der. Det var han ikke.
Mannen og den lille seilbåten var borte.