Hvorfor kombinere surfing og skriving? Har en stillesittende aktivitet med penn eller tastatur noe som helst å hente fra det som foregår ute i bølgene? Og visa versa? Absolutt! Her er noen fellesnevnere.
FRUSTRASJONEN OG EKSTASEN: Å bli spist av bølge etter bølge, aldri klare å komme seg opp på brettet, padle og padle. Sånn kan surfingen arte seg i perioder. Men plutselig står du der med det bredeste smilet og opplever et øyeblikks lykke. Det samme kan skje når du skriver: Du kommer ingen vei, stanger og stanger, før det uten forvarsel løsner, og du har aldri hatt det bedre. Det er kort mellom bølgedaler og bølgetopper både i surfe- og skrivekunsten.
DET KOMMER ALLTID EN NY BØLGE: Surfing handler mye om å vente. Sitte på brettet og speide etter det som kanskje kan bli en bra bølge. Kreativ skriving handler mye om det samme. Å vente på den gode ideen. La de dårlige passere, men være våken nok til å reagere når noe bra bygger seg opp.
FRYKTEN FOR Å FEILE: Dette er den største begrensningen både på surfebrettet og for den som skriver. Er du opptatt av å imponere de på stranden eller i lineup-en, er du dømt til å mislykkes. Og er du redd for at andre ikke skal like ideen din eller det du skriver, blir det fort stivt og krampaktig. Prestasjonsangsten må bort.
TILSTEDEVÆRELSE: Du må la tankene og fornuften slippe og gi deg hen til instinktene. Glem alt annet. Ikke la deg distrahere. Det som skjer, det skjer. Det er veien til de gode ideene, men også til å ri de beste bølgene. Det skjer når valgene og bevegelsene kommer naturlig.
DIN EGEN STIL: Longboard og lange, snirklete Knausgårdsetninger, eller korte vertikalorienterte svinger med utropstegn, kolon og hyppige linjeskift? Etter hvert får man sin egen stil og identitet både i bølgene og på papiret. Men begge steder tar det tid å finne den. Man må prøve seg frem. Ikke bare kopiere, men la kjernen i seg selv få slippe ut.
TERPING: En som surfer et par ganger i året, og helst bare når forholde er perfekte, vil ha like mye, eller lite, progresjon som en som skriver når han/hun føler for det. Ikke noe feil med det, men god blir du ikke. Et surfekurs eller et skrivekurs er heller ikke nok. Det får deg bare i gang. Resten er opp til deg. Og da må du øve. Du må surfe og skrive så mye som mulig.
ENKELTHETEN: Bølgesurfing er deg, brettet og bølgene, skriving er deg, tastaturet og ordene. Enkle, ærlige oppsett begge steder, lett å ta med seg hit og dit, men lite hjelp å få fra annet hold. Du kan anskaffe deg et enda bedre brett eller en enda bedre «skrivemaskin», men i bunn og grunn er alt opp til deg. Ganske deilig, egentlig.
FØLELSEN ETTERPÅ: Om du har en god skriveøkt eller en fantastisk surfsession bak deg – begge deler gir en følelse av at du egentlig bare vil ha mer. Du er sliten på en god måte. Alt er i harmoni. Og sjelden smaker en kald øl bedre. Når du legger deg for kvelden, får du flashback til bølger du tok, eller vendinger i historien du skriver på. Og snart er det en ny dag.